| Notater |
- Han var sønn til Torolv Skjalg på Sola, og han tilhører dermed en av de mektigste ættene på Sør-Vestlandet i tidlig vikingtid.
Erling Skjalgsson var den mektigste lendermann i Norge på slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet, og mye av makten og innflytelsen hadde han fått gjennom svogeren kong Olav Tryggvasson (konge i Norge 995-1000). Olav Tryggvasson hadde gitt Erling sin søster til ekte, og han tilbød ham også jarlenavn, men Erling avslo det. I stedet for jarlenavn fikk Erling Skjalgsson hele den sørvestlige delen av Norge i len; et område som strakte seg fra Sogn i nord til Lindesnes i sør.
Erling Skjalgsson var ikke delaktig under salget ved Svolder i år 1000 da Olav Tryggvasson falt, men det tok flere år før Erling inngikk forlik med de nye herskerne i Norge, jarlene Eirik og Svein Haakonsønner, som satt med kongemakten i Norge frem til 1016.
Erling Skjalgsson hersket og levde som en konge på Solagården, og for å synliggjøre sin makt og posisjon hadde han alltid 90 frie menn rundt seg, men når jarlene Eirik og Svein besøkte Sola ble Solakongens vaktstyrke økt til 200 mann.
Olav Haraldsson samlet sammen mannskap og skip i Oslofjorden og drog sørvestover langs kysten mot Agder, men kongen fikk svært lite støtte av befolkningen i dette området. Kongen og hærfølget rundet Lindesnes og etter et lengre opphold i Lyngdalsdistriktet fortsatt de nordvestover mot Jæren hvor de fikk høre at Erling Skjalgsson var i ferd med å kalle sammen en hærstyrke til å slåss mot dem. Olav Haraldsson forlot Jæren og seilte videre nordover, men noen skipslengder lenger bak og klar til å angripe fulgte Erling og hans overlegne flåte. Erlings eget skip var svært hurtigseilende og halte fort inn på kongens flåte. Kongen hadde merket at fienden nærmet seg og han gav da mannskapet ordre om at de langsomt skulle senke seilene på skipene. Manøveren ble også lagt merke til av Erling Skjalgsson som mistolket situasjonen i det han oppfattet det slik at kongens flåte fjernet seg mer og mer fra dem. Erling ville ikke gå glipp av dette oppgjøret med Olav og han satte derfor til alle seilene, og snart var hans skip langt foran resten av følget. Olav hadde klart å komme seg i skjul ved et nes på øya Bokn, og han lot seilene falle og skipene ble lagt i angrepsposisjon. Da Erlings skip var kommet nær nok gav kongen ordre til angrep; et angrep som kom helt overrumplende på Erlings mannskap. Erlings soldater forsvarte seg tappert, men motstanden ble for hard og en etter en ble de hugget ned av kongens soldater. Til sist stod Erling alene igjen i løftingen med hjelm, spyd og skjold. Han ble angrepet far alle kanter, men der hvor han stod var det umulig for angriperne å komme ham nær nok med spydene. Erling hugg av spydspissene, og i ettertid var det ingen som kunne huske at noen enkelt mann hadde klart å verge seg så lenge mot så mange angripere. Kong Olav ropte da til Erling: ”Du vender ansiktet til i dag, Erling”. ”Ja, herre, bryst mot bryst skal ørnene rives, svarte Erling”. Da spurte kongen om han ville overgi seg og slutte seg til ham. Erling svarte ja på dette og la fra seg hjelm og skjold og gikk kongen i møte. Kong Olav stakk kanten av øksen i kinnet på Erling og sa: ”Merkes bør drottens sviker”. I det samme sprang en av Olav menn, som var en fiende av Erling, frem og kløyvde Erlings hode med øksen sin. Da utbrød kong Olav: ”Der hugg du Norge ut av min hånd”. Resten av Erlings flåte var kommet til, men det utviklet seg ikke til noe slag siden disse nå var uten høvding, og de lot kong Olav og hans hærmenn reise videre, men liket av Erling Skjalgsson tok de med seg tilbake til Sola.
Det ble stor oppstandelse da de kom hjem til Solagården, og straks Erlings sønner fikk føre om drapet på faren samlet de samme en større hærstyrke og satte etter kong Olav. Kongen hadde for liten hærstyrke til å ta kampen opp mot Erlingssønnene, og han fant det derfor best å komme i sikkerhet utefor Norge. Kong Olav forlot derfor sitt skip, og sammen med noen soldater som ikke ville forlate ham kom de seg over til Sverige og derfra videre til Gardarike (Russland), hvor flyktningene fra Norge ble godt mottatt av kong Jaroslav.
Herse var en hövdingatitel, som användes till i mitten av 1000-talet i Norge. I Harald 'Hårfagers saga' omtalas att han satte en jarl i fylkena och under jarlen utsågs 4 hersar. Titeln kan ha haft hedniska religösa grunder. (Källa: Kulturhistorisk leksikon for nordisk mellomalder, gm Arnfinn Kjelland, Norge)
Lendman (lenderman) var en person, som hade fått land av kungen och är ett yngre namn än herse. Under kung Magnus Eriksson blir sysselmenn kallad lendmenn, och de stod i rang närmast efter hertig och jarl. Efter år 1277 brukas i stället baron. (Källa: Kulturhistorisk leksikon for nordisk mellomalder, gm Arnfinn Kjelland, Norge)
Olav Tryggvasson tar sin nya religion på stort allvar och sätter energiskt i gång med att införa kristendomen i den ena norska bygden efter den andra. God hjälp har han av en hövding på västlandet, Erling Skalgsson på Sola. (Källa: Alf Henriksson)
Den siste stormannen, 'rygekongen' Erling Skjalgsson, som hade makt från Sörvestlandet till Sognefjorden, förlikade sig med Olav 'den helige'. Han ställde stora krav på honom, men måste ge sig och godta Olavs krav på alla punkter. Han blir aldrig någon vän av Olav 'den helige'. (Källa: Boken 'Olav, viking och helgon', Morten Myklebust 1997)
Erling sviker Olav 'den helige' och blir kung Knuts man. Han möter Olav i en strid i Boknefjorden och blir besegrad. Som fånge blir han först rispad i kinden med en yxspets av Olav med orden 'Merkes skal han, drottensvikeren' och sedan strax mördad av Aslak 'Fitjaskalle'. Asbjörn 'Selsbane' Sigurdsson är nevö till Erling; alltså systerson, eftersom Asbjörns moder heter Sigrid. (Källa: Boken 'Olav, viking och helgon', Morten Myklebust 1997)
Den mäktige hövdingen Erling Skjalgsson fick en gång en fråga av kung Olav 'den helige' varför han inte bemötte dessa kungens förvaltare med respekt. Erling ska då ha svarat: 'jag ska villigt erkänna att var och en av vår släkt länge har försökt att vara förmer än de andra. Jag ska även erkänna att jag med glädje böjer nacken för dig, kung Olav, men inför Säl-Tore som är trälfödd på båda sidor tycker jag det känns hårt, även om han nu är din förvaltare, eller inför andra av samma ursprung, även om du givit dem ditt hedersbevis'. (Källa: Spår av kungens män sid 145, Maja Hagerman)
Erling Skjalgson. Ble drept av sin tremenning Aslak Fitjaskalle, ca. 975-1028, 'Rygekongen', herse og lendmann på Sola, Jæren. G.m. Olav Tryggvasons søster Astrid. Støttet Svein jarl mot Olav Haraldsson. Sluttet seg til kong Knut i England 1025 og fulgte denne til Norge. Drept av Olav Haraldssons menn. Høvding og Lendmann. Født ca. 975. Død 21.12.1028. Erling var en mektig herse over landet fra Sognefjord til Lindesnes og var den gjeveste av alle lendermenn i Norge. Han førte et stort hus med mange menn i sin tjeneste, såvel hjemme som i hærferd. (Källa: Kjell Høyer, Norge)
På Hordaland var det mange gjeve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt fire sønner; den ene var Torleiv Spake, den andre Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola; den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjel, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjeveste ætten på Hordaland. Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 22: Det har alltid vært sagt at Erling var den gjeveste av alle de lendmennene som har vært i Norge. Dette er barna til Erling og Astrid: Aslak, Skjalg, Sigurd, Lodin, Tore og Ragnhild som var gift med Torberg Arnesson. Han var med kong Olav Trygvesson på toget til Vendland. I begynnelsen kjempet han mot Olav Haraldsson, men etter slaget ved Nesjar kom det til forsoning, hvorved Erling måtte gi avkall på endel av sine len. Det ble senere brudd mellom ham og kongen. Erling reiste da til kong Knud i England. Da han kom hjem, prøvde han å overraske kongen da denne skulle fare fra Viken til Trondheim. Men Erling var uheldig og ble selv overrasket. I en trefning ved Tungeøyene ble Erling overvunnet og måtte overgi seg. Kongen hånte ham, og han ble drept av sin frende og fiende Aslak Fitjaskalle. Dette ble senere skjebnesvangert for kongen. (Källa: Heimskringla, Olov Tryggvessons saga)
|
970 - 1028 (58 years)
